Nå ser han på meg igjen. Ser på meg med de kalde, hånlige øynene. 'Hopp' sier de, og med en slags usynlig kraft dytter og driver de meg videre. Hva slags følelse er det å bli sett, men samtidig ikke bli lagt merke til i det hele tatt? Jeg vet ikke. Jeg ser bare øynene hans, og de ser på meg. Men ham, nei ham ser meg ikke. Noen ganger vil jeg bare legge meg ned, krølle meg sammen som en gammel avis og aldri åpne øynene igjen. Ønske som et lite barn at all smerten og redselen bare vil forsvinne i mørket.
Jeg orker ikke blikket lenger, det livløse, men likevel beregnende blikket. Uten å forstå hvordan, bærer føttene mine av gårde, inn i huset og opp på rommet. Herfra kan jeg se det. Den klare overflaten blinker i sollyset. Det minner om metall, en hard, blank og livsfarlig metallflate. Og der klatrer hun oppover, jeg kan se muskuløse lemmer som drar henne målbevist opp stigen. Jeg får en kvalmende fornemmelse i magen og en sterk trang til å slå noe. Selvsagt tar lille frøken perfekt et nydelig svalestup og bryter vannflaten i en elegant bevegelse. Jeg vil ikke se mer. Knærne svikter under meg og jeg glir sakte ned på parketten. Med hendene rundt knærne gynger jeg frem og tilbake som en galning. Noe salt treffer munnviken og omgjør klumpen i magen til et blylodd.
Jeg orker ikke sitte stille lenger, orker ikke være hjemme. Det er som om veggene presser seg mot meg, kryster meg sammen og trykker tankene mine opp i fistel. De skriker i hodet mitt, som skjellsord. Jeg må ut, bort, vekk fra alt. Sakte heiser jeg meg opp, kroppen er som en melsekk og jeg er et øyeblikk usikker på om knærne vil klare å bære meg. Jeg gir meg selv et øyeblikk før jeg treffer en beslutting. I tre sprang er jeg borte ved døren, river den opp og spurter gjennom huset mot utgangsdøren. Ute i hagen kan jeg høre ham bak meg, høre ham brøle i sinne og forbitrelse av kontrolltap. Men jeg kan ikke se meg tilbake, ikke nå.
Uten å tenke fortsetter jeg å løpe, uten å legge merke til hvor det bærer. Snart kjenner jeg blodsmaken i munnen og melkesyren i bena. Ned to kvartaler, rundt en sving, over en trafikkert vei og inn i en ukjent skog. Ikke før jeg er i skjul i skyggen av de store trekronene stopper jeg. Med hendene på knærne hiver jeg etter pusten og spytter på bakken. Jeg klarer ikke sortere tankene, de bare surrer rundt i hodet mitt og roper til meg, gjenkaller vonde minner og gjør meg usikker. Uten å ense hvor det bærer tar jeg bena fatt igjen og går hurtig inn mellom trestammene. Sakte stiger pulsen, likevel må jeg bare fortsette å gå. Som om jeg prøver å legge noe bak meg, noe abstrakt og ubestemt.
Etter fem minutters hurtig gange kommer jeg frem til en lysning mellom trærne, og først nå lar jeg alt få utslipp. Som en dukke knekker jeg sammen i en slapp haug på den fuktige skogbunnen og hulker trøstesløst. Tårene renner i strie bekker ned langs kinnene mine og det er ingenting jeg kan gjøre for å stanse det. Det er som om jeg har krampe, som om det går rykninger gjennom kroppen fra et ubestemmelig sted. Hendene mine famler på bakken, finner to steiner og jeg knuger dem hard. Håndflatene er snart ømme og såre, og det pipler en liten strime blod fra der steinen graver seg inn ved langefinger neglen.
Jeg prøver å samle meg, stanse den ukontrollerte jamringen. Tårene er for lengst oppbrukt og jeg føler meg bare tom og nummen. Men slik har jeg det stadig, som om jeg går rundt i koma. Lamslått, men levende på samme tid. Det eneste jeg ønsker meg, det eneste jeg higer etter mer enn noe annet, er at han skal se meg. Nei, ikke se meg, oppdage meg. Snakke med meg med mer enn enstavelsesord. Anerkjenne meg. Om han bare kunne godta meg for den jeg er, skulle jeg aldri noensinne be om noe mer. Men denne aksepten har jeg aldri fått, heller ei vil jeg noen gang få den. Han fikk aldri den sønnen han ville ha. Ønsket om en atletisk og sterk gutt ble aldri oppfylt.
Med ett kjenner jeg et stikk i hjertet; livet hans ville ikke vært annerledes uten meg. Og enda verre; livet hans ville vært bedre uten meg. Jeg får ikke puste, halsen snører seg sammen og det er like før jeg hyperventilerer.
Det er umulig å sitte stille lenger. Uten å fatte hvordan klarer jeg å mobilisere krefter til å reise meg. For andre gang spurter jeg av gårde, det er som om jeg prøver å riste tankene ut av hodet. Men nå er det enda verre. Stemmene skriker til meg, forteller meg hvor ubrukelig, dum og svak jeg er. Plutselig bråstanser jeg da det verste av alt slår meg. Jeg er overflødig. I noen lange sekunder blir jeg bare stående, uten noen mulighet til å bevege meg. Den grusomme sannheten har brent seg fast i hjernen min. Som en sang du ikke kan få ut av hodet gjentar faktumet seg om og om igjen. Overflødig, til overs, unødvendig.
- Og nettopp der ligger svaret, mumler jeg, -nettopp der.
Det er begynt å bli mørkere nå. Skumringen kryper inn mellom trestammene og det siste lyset som siver inn mellom tretoppene skaper et uhyggelig skjær. Jeg kjenner et kaldt gufs nedover nakken og gåsehuden stritter på armene mine. Likevel er jeg ikke redd, jeg vet hva jeg må gjøre. Det unngåelige.
Men hvordan? Jeg har faktisk aldri vurdert det, mye mindre fundert over nøyaktig hvordan. Gjør det vondt? Kanskje, men fysisk smerte frykter jeg ikke. Sakte begynner en plan å formes i hodet mitt og med kraften av beslutningen begynner jeg å løpe. Men ikke som tidligere, denne gangen har jeg et roligere tempo slik at jeg kan være på utkikk. Det trenger ikke være stort, bare akkurat dypt nok. Noen få centimeter vil greie seg, mer trenger jeg ikke.
Og der ligger det. Så utrolig vakkert. Litt tåke ligger som et slør på overflaten og gir et slags trollsk inntrykk. Jeg går mot det, men sakte nå. Føler på hvert skritt, hvert åndedrag, hvert hjerteslag. Rolig faller jeg på kne og stirrer ned på speilbildet mitt. En blek gutt tidlig i tenårene ser tilbake. Kinnene er innsunket og under de blodskutte øynene er det store, blå ringer. Jeg flytter blikket oppover, løfter meg opp i halvsittende stilling og strekker armene ut som om i omfavnelse. Uten en eneste tanke slipper jeg overkroppen, lar den falle fremover i en eneste bevegelse.
I det jeg inhalerer den første munnfullen vann kjenner jeg ingenting annet enn ren, skjær lettelse. Det er over.