tonjeba

- Speedy er død.

Jeg forsatte min maniske kamp mot den låste baddøren.

- Tonje, Speedy er død.

Jeg snudde meg akkurat tidsnok til å se lillebror tasse inn på rommet sitt. En hul følelse spredte seg i kroppen min, og jeg fulgte etter. Mamma og pappa var der allerede, tause og alvorlige. Magnus virket helt lamslått. Med et tomt, svømmende blikk stirret han ut i ingenting mens røde, hissige flekker spredte seg oppover halsen hans. Sakte huket jeg meg ned foran buret og oppdaget den lille, livløse pelsbylten. En skjelvende hånd plukket ham forsiktig opp, og jeg kjente den iskalde hamsterkroppen mot håndflaten. Erkjennelsen slo meg som et kraftig slag i mellomgulvet. Og så sto vi der.

Det hele var svært surrealistisk. Morgenkåpen og jeg, kaffekoppen og mamma, barberskummet og pappa, død hamster og knust Magnus. Plutselig spratt pappa opp som om noen hadde stukket ham.

- Begravelse, kiste, ja nettopp.

Og dermed var han ute av døren på leting etter Speedys siste hvilested.

Senere den dagen spurte jeg lillebror om han ikke ville ha en ny hamster snart. Da så han lenge og alvorlig på meg. - Jeg er ikke klar for det enda. Speedy har akkurat dødd, Tonje.

Lille, søte, veslevoksne broren min. Det er noe helt spesielt ved det første kjæledyret. Å ha ansvar for et annet levende vesen skaper et underlig bånd, som dessverre er svært sårbart. Det er rart med det. Hvor mange ganger har ikke jeg forbannet den lille rotta, og truet med å kaste den ut vinduet hvis den vekket meg om natten en gang til? Nå skulle jeg oppriktig ønske ham tilbake i det bråkete hjulet sitt. Spinn vill som, ja nettopp en hamster på speed.

Nå skal det ikke legges under en stol at Speedy antageligvis var lettere mentalt tilbakestående. I det minste mindre intelligent (til hamster å være). Etter all sannsynlighet levde han opp til navnet sitt og satte sprøyter i øyet bak hamsterhuset. Og selv om en hardbarket knarker kan leve i flerfoldige år, blir slike påkjenninger mye kraftigere for en skapning med hjerne på størrelse med et knappenålshode.

Nå lever Hedvig i Speedys gamle revir. Forhåpentligvis følger hun ikke Rowlings kodeks.

Hun sier jeg skal gjøre det. Gang på gang gjentar hun det, som et uunngåelig mantra. Jeg bare overser henne, vi trenger henne ikke. Så lenge hun holder seg unna er alt ved det normale, alt er som før. Likevel vil hun ikke gi seg. Hennes oppfordringer, hennes befalinger og hennes bønner, alt bare flyter over i en monoton dur. "La meg være!" skriker jeg "gå vekk!", men hun blir ikke borte, hun bare består. Som maur tirrer hun oss, kravler og kryper rundt oss, jeg kan føle henne overalt på kroppen min. Hennes gift infiserer meg, svekker meg, og lenket fast i et inferno av hvite djevler og mørk tåke er jeg fanget.

Hele tiden føler jeg blikket hennes. Vi tåler det ikke, vi vender oss bort, trykker hodet ned i puten for å forsvinne. Da drar hun i flammelokkene. Med sadistisk velbehag river og sliter hun til hårrøttene løser og jeg hiver etter pusten. Uten forvarsel setter jeg tennene i kjøttet hennes, presser kjeven sammen til jeg kjenner ben og marg butte i mot. Hårtjafsene på madrassen dynkes, men endrer ikke farge. Rødt på rødt på hvitt. Kontrastene opptar meg, og smerten er hinsides alt som betyr noe. Jeg kan ikke føle den, bare stryker fingertuppene mot det fuktige lakenet. Som et ekko fra en annen dimensjon hører jeg skriket mitt. Et gjennomtrengende ul i natten, og dermed kommer de stormende. De hvite djevlene holder meg nede, og akkurat som henne forgifter de meg. Den mørke tåken er der igjen, altoppslukende og mektig.

Vi trenger stillhet og fred. Vi må jage henne bort slik at alt kan bli som det var. Jeg knuger om kanten på sengegjerdet til knokene hvitner, rommet spinner. Hun ler av meg, hennes hånflir flommer mot meg som en foss av forakt. I fosterstilling ruger jeg frem og tilbake, mens hun lar mine minutter bli til timer. Slik mister vi begrepet om tid, hun tar det fra oss. Hun tar alt, snart har jeg ingenting igjen. Menneskeskallet av meg ligger i sengen, og alt inne i meg forsyner hun seg grådig og uhemmet av. Som et vilt dyr kretser hun rundt meg, som en gribb i luften, som en løve på bakken. Konstant tilstedet. Jeg er aldri alene, men føler uavbrutt hennes nærvær som en umiskjennelig erkjennelse. Vi må tilbake til det normale, men hun holder oss igjen.

 Forsvar er nytteløst, hver gang jeg lemlester henne kommer djevlene med sine hvite klær og forgifter meg. Jeg vet hun har alliert seg med dem. De er lagspillere nå, sammensvorne parasitter med ett felles mål. Vi kan ikke stole på noen, hun spiller et spill vi ikke rår over. Som marionetter har hun dem i sin hule hånd, en hær av lakeier under hennes nådeløse regime. Nå kommer de for å ta oss, jeg kan føle det på meg.

Ved fravær av lys kveler hun meg. I mørket snører hun sammen strupen min, og fanger meg i sitt edderkoppnett spunnet av angst og fordervelse. Hun livnærer seg på mitt sinn, men også mitt blod. Jeg trekker pusten uten å makte det, og som geværskudd treffer smerten oss i brystet. Hennes disipler med blanke instrumenter og spisse nåler er tilbake, og fester rør og slanger over munnen min. Hun lar dem sette nødestøtet. Kalde hender griper tak i meg, presser meg ned så sprinklene knirker. Bølger av resignasjon slår innover meg idet tåken brer seg over netthinnen min.

Vi vet ikke hvor hun er, har hun forlatt oss? Stillheten er trykkende, ikke som forventet. Hele tiden spenner jeg musklene, og de jevnlige krampene overser jeg. Vi må være på vakt og konstant årvåkne. Øynene som plirer mot meg fra veggene tilhører ikke henne, ingen av dem gjør det. Hun kunne ikke bare forsvinne, hun skulle ikke det. Langsomt heiser jeg meg opp i sittende stilling, lenkene er fjernet. Tilstanden mellom drøm og virkelighet er abstrakt, som en flyktig væske. Føttene mine berører den kalde betongen, men fortsatt vil ikke sansene gi konkrete inntrykk. Med uante krefter stavrer jeg meg bort til det runde, blanke bildet. Dybden og de skarpe konturene er overveldende. Det veldige røde innrammer det lille bleke. Jeg går nærmere. Et lyn av vedgåelse slår ned i meg.

- Det er jo henne, jeg, meg, deg? Det er oss.

Det er alt for sent, jeg er småsur, har en million uferdige blogginnlegg, og vil gjerne irritere meg litt. Så her kommer irritasjonsmomentene som perler på en snor:

Jeg kan være fordomsfull, tro du meg. Inne i mitt eget, lille ego koker jeg sammen de mest horrible sterotypier, gir dem kallenavn og nokså forutinntatte kjennetegn.

Men det er rasende festlig.. 

Jeg kan bare ikke presisere nok hvor irriternde det er med såkalte japanfrelste, små drittunger. Jeg kjenner det bygger seg opp, om ikke hat, så i det minste en voldsom motvilje mot alt som kan relateres til Japan.

O'store pain in the ass.

Og kjære deg, jeg har sagt dette før: Ikke skriv "tilbringt"! Det er virkelig ingenting som heter "tilbringt". Verbet "å tilbringe" skal ikke bøyes slik, jeg blir gal. Og skriv ikke "vist", hvis det var "visst" du mente. Gud gi meg styrke hver gang jeg ser noen skrive "stjelt".
Tyven hadde vist tilbringt en stund i huset der han hadde stjelt noe. Skrangler et eller annet på plass eller?

Det er sant som Jokke sier :" Er du av typen som lar deg irritere av folk som alltid skal imponere?". Ja. Det er rett og slett kvalmende.

"Er du av typen som aldri blir brun og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det?". Wow, om han ikke var død tror jeg Jokke hadde vært mannen i mitt liv. Jeg er så hemningsløst lei av skien vidergåendes brune og egentlig ikke så veldig blide solariumsjenter. Christ, det er snart vinter! Men for all del, rynker og hudkreft er sikkert kult det.

 Hva er mer irriternde enn Carl I. Hagen? Korrekt, Eli Hagen. Å se et intervju med henne er litt som å spy i motvind, det kan ikke forklares stort bedre.

Såkalte "kjøkken-vitser" som spiller på kvinneundertrykkelse er ikke morsomme. Aldri. De er usmakelige, lavpannede og krenkende. Vår tids Apartheid er ikke på langt nær over, og derfor er det ikke på noen som helst måte greit å lage idiotiske vitser ut av dette. Globalt sett er likestillingen skremmende underutviklet. I mange u-land behandles kvinner som annenrangsborgere, og noen steder så dårlig som dyr. Er dette artig? Er dette noe vi ønsker å flire av mens en jente i Irak blir voldtatt av den simple grunn at hun er jente? Er dette noe vi ønsker å lage morsomheter og underholdning ut av mens en kvinne i Gambia akkurat har gått i fire timer for å hente vann, bare fordi det er hennes oppgave som kvinne? Skjerp dere gutter. Dette er ikke bare vulgært og sjåvinistisk, dette er umenneskelig.

Kjære Fredrik Skavlan. Er du lettere mentalt tilbakestående, totalt inkompetent som programleder, eller av den oppfattning at svensker er svært lite intelligente og primitive? Jeg aner virkelig ikke, men hver gang jeg hører hans haltende norsk med gjesteinnslag av svensk kan jeg formelig høre sikringene rikosjettere mellom ørene hans.

JEG KOMMER ALDRI TIL Å BEGYNNE PÅ ELEXIA! Jeg har prøvd å si dette på norsk, engelsk, tysk og rumensk til frk. Gribb, men budskapet ser ikke ut til å synke inn. Enten er hjernen hennes så full av steroider at vanlig dagligtale blir for tungt å fordøye, eller så er hun alvorlig rammet av korttidsminne. Uansett hva problemet er, bolehjerneceller eller gullfiskhukommelse, for hver oppringning får jeg mer og mer lyst til å lage lamme lår suppe.

Noe har skjedd. Noe ondt. Noe unevnelig. En sammensvergelse av de verre, og jeg ser ingen bedring i horisonten.

Jeg vet virkelig ikke hva som har skjedd på lærerværelset. En teori er at noen har knust tunge, psykosemedisiner til pulver og tilsatt det i kaffen. Teori nummer to går ut på at de stakkars lærermenneskene har blitt grabbet tak i av de nådeløse Elexiaansatte* (mennesker som lever kun for å gjøre andres liv surt).

Noe er i alle fall riv ruskende galt, det kan jeg med sikkerhet fastslå. I mattetimen ble ugjerningen observert, i norsktimen kunne man rapportere om flere tilfeller, og i biologitimen er flere grove forhold notert.

Våre kjære, men ak så tørre kunnskapskilder er bitt av fotballbasillen.

Du leste riktig. Fotball. Du vet, de smartte mannene på plenen med bal og hårvåks.

Og jeg spør meg selv; Kjære Tonje, spør jeg, hva i svarteste Svartskauen har fotball med min utdannelse å gjøre? Sjokkerende nok kan jeg etter mye rasjonell tenkning og hypping bruk av elimineringsmetoden fastslå et rungende INGENTING. Hvorfor skal dette idiotiske ballspillet brukes under forklaringen rundt andregradsformelen, eller midt i en og/å-forelesning?

Hvis emnet fotball tas opp under en samtale reagerer jeg alltid likt: Stirrer personen rett inn i øynene, sier "fotball ja, nettopp, ja offside og slikt", og avslutter deretter det hele med å nikke alvorlig. Og omtrent slik er det, mer kan jeg egentlig ikke si om fotball, og stort mer ønsker jeg ikke å si heller. Vanligvis slipper jeg unna med litt kraftig roing, men likevel finner jeg meg selv til stadighet i slik knipe at jeg må dra frem påhengsmotoren. Jeg fordrar ikke fotball. Jeg forstår ikke fotball.

Så kjære lærere, kjære skolestyre, kjære utdanningsdirektorat, kjære kunnskapsdepartement, dere er avslørt. Katten er ute av sekken, og dere kan like godt legge kortene på bordet. Jeg vil IKKE KONVERTERES! Fotball var ikke, er ikke, og kommer aldri til å bli min greie. Dere må gjerne være ballfrelst, men hold det utenfor min skolegang, jeg blir fullstendig forvirret.

 Dette er nok et innlegg jeg føler for å avslutte med makan. Makan.

*Mer om disse muterte gribbene senere

Kjære dere, det fins intet svettere enn biltur. Og ja, da medregner jeg både badstue på fatcamp og John Fredriksen. Jeg tror det hele toppet seg da brødrene mine fant det for godt å ha prompekonkurranse, og selvsagt satt jeg i midten. Min kjære far hev seg på galskapen, og mamma hadde fullstendig latterkrampe. Uheldigvis sviktet alle høyere makter meg i min stille bønn om en røykbombe og to-tre csihellikoptere.

Det hele startet i Skien, der vi la ut på en ni timer lang biltur. Mil etter mil på nitrist, norsk landevei, i et surere og surere inneklima. Noen få kilometer utenfor Trondheim rullet endelig bilen sine siste meter den dagen. Dette er bare begynnelsen.

Morgenen etter, eller samme natt om du vil, krabbet vi oss i halvsøvne ut i bilen igjen. Solen hadde ennå ikke steget over horisonten, og ikke en jævla spurv var dum nok til å plystre morgenen velkommen. Dette kan nok forklares så enkelt som at det teknisk sett ikke var morgen før om tre-fire timer.

Jeg kunne formelig kjenne handleposene blåse seg opp som luftmadrasser på helium under øynene, og kvisene ploppet fram og skapte rene steppekonserten i baksetet. Takk gud for Green Day og sovemasken min! Ti minutter med dette ga meg to timer på øyet.

Humøret var adskillig bedre da jeg 120 minutter senere våknet og oppdaget hvilken nydelig dag det egentlig var. Himmelen var asurblå og landskapet luftig og grønt. Denne optimismen dempet seg selvsagt dramatisk da jeg oppdaget lillebroren min siklende på genseren min. Hurra.

Denne elleve timer lange bilturen var heldigvis verdt det. Destinasjonen veier for promping, raping, sikling og de tre flaskene med desinfiserende middel jeg måtte bruke opp. Nordland er et vakkert fylke, og Ørnes er en sjarmerende liten fiskebygd. Her er det 'alle kjenner alle'-prinsippet som gjelder, og torskesløying er omtrent like vanlig som kanalzapping. Bestemor aka mor har gjort det til sin personlige oppgave å sørge for at samtlige legger på seg minimum fem kilo før vi reiser. Med andre ord: Jeg koser meg.

Ferien varer i to uker, noe som inntil nylig var nokså greit. Nå lengter jeg egentlig litt hjem. Litt veldig som jeg pleier å si. To uker, som egentlig er tre, det er lenge.

Denne helgen har Helene og jeg lekt konge og dronning i mitt slott (les: hus). Det har vært deilig å gå med utesko inne, drikke rett fra melkekartongen, spise is til frokost og sovne i hver sin ende av sofaen et sted mellom 02-03.00. Dette kunne jeg fort blitt vant til. Men om en snau halvtime er moroa over, og de resterende medlemmene av fam. Baugerud tropper opp med rot, mas og sunn mat. Men frk. Johansen har funnet en løsning. Frem til klokken seks akter vi å stappe i oss så store mengder godteri som overhodet mulig, slik at eventuell helsekost senere i dag vil ha liten effekt. Clever girl.

Han hadde alltid vært hardhauset. En av dem som tålte en støyt og som ikke var redd for å ta i et tak. Livet på sjøen hadde lært ham mye. Ikke bare hadde det gjort ham sterk fysisk, det hadde også gjort ham utholdende og seig. Årevis på havet hadde gjort huden hans værbitt og sommerbrun året rundt. De dype furene i pannen gav inntrykk av innsikt og en mann som hadde opplevd både livets sorger og gleder. Han var en overlever, en som ikke ga seg. Han hadde sett det som var verdt og se, livet hadde vært en gave for ham.

Det virket ubegripelig at han nå skulle ligge her. Han som hadde opplevd så mye, overlevd alt og i tillegg gjort det med bravur. At hans siste fiende skulle bli noe så abstrakt og uhåndgripelig som tiden, virket helt galt. Farer som sykloner, sjørøvere og haiangrep hadde han overvunnet. Han hadde alltid stått igjen som seiersherre, og å nå kjenne kreftene svinne hen skremte ham. Med et stønn løftet han den verkende kroppen og snudde seg i sengen. Rommet han lå i var tomt og ødslig. For vinduene hang det møllspiste gardiner og rommets eneste møblement var et lite, furu nattbord. Et talglys i en messing lysestake brant stille midt på den skurte treoverflaten. Utenfor hadde høstmørket senket seg og det gylne skjæret var den eneste lyskilden i det dystre rommet.

Det var ikke slik han hadde forestilt seg det. At han skulle trekke sine siste åndedrag alene og forlatt. Om han overhodet hadde forestilt seg det, da. Egentlig hadde han jo levd i den tro at han var suveren, uovervinnelig og omtrent udødelig. Og om det så skulle komme til hans siste dag skulle han i det minste miste livet i kamp, med pistolen i hånden og sjøsprøyten i håret. Ikke slik som dette. Ensom i en seng, svak og gammel.

Et vindpust fra vinduet for gjennom rommet og sendte et kaldt gufs nedover ryggen hans. Talglyset blafret i noen sekunder og han ble redd det skulle slukne. Heldigvis stilnet vinddraget og flammen brant igjen, men ikke med samme sterke glød som tidligere. Det var som om trekken hadde svekket det, redusert det til halvparten av den lyskilden den hadde vært.

Med en kraftanstrengelse rullet han seg tilbake på ryggen og stirret opp i taket. Fuktflekkene som burde vært gjort noe med for lenge siden dannet underlige mønstre. Han myste med øyene og figurer og tegninger åpenbarte seg. Han kunne se skip, bølger og tropiske øyer. En tyfon reiste seg over det opprørske havet og dro under både skute og mannskap. Et forlis på havets bunn viste seg og gallionene i de morkne skattekistene veltet ut på sandbunnen. I en havn satt en sjømann med treben og pattet på pipa mens måkene sloss over noen fiskehoder. Vakre piker i kjoler med store skjørt og puffermer gjemte seg bak viftene sine og vinket innbydende. Inne fra en kro kunne man høre fyllerop og kjenne den sterke eimen av sprit.

En mus pilte over sengen hans og dro ham ut av dagdrømmene. Han kunne kjenne de små labbene slå som trommestikker over bena hans før gnageren forsvant inn i et lite hull i veggen. Var han egentlig klar for dette? Var tiden hans inne? Det virket så altfor snart, som om han egentlig ikke hatt noen tid på jorden i det hele tatt. Han skulle så gjerne følt seg mett av dage, gått døden i møte og hilse ham som en venn. Men slik var det ikke. Han følte seg ikke rede på noen som helst måte. Mannskapet hadde alltid tiltalt ham som Kapteinen du ikke kunne narre, og så hadde han likevel blitt lurt til slutt. Slik følte han det. Som om tiden hadde overlistet ham, spilt ham et grusomt puss.

Nå hadde talglyset brent nesten helt ned til lysestaken. Det svake skjæret fra ilden ga ham ikke trygghet, det varmet ham ikke og ga ham eller en følelse av fortvilelse. Han hadde aldri vært en gudsfryktig mann. Riktignok hadde han vært påpasselig med kirkebesøk de søndagene han kunne få det til, men kveldsbønn og lovlydighet ovenfor Gud hadde han vært mer løssluppen på. Nå tok han seg i å tenke at dommens time snart var inne. Snart skulle et langt og ugudelig liv straffe seg. Ville Herren være nådig? Ville Han se med barmhjertighet på hans syndigheter? Uvissheten gjorde ham urolig.

Det var blitt tyngre å ha øynene åpne. Nå kostet det ham stadig flere krefter å holde øyelokkene fra hverandre. Det svake skinnet fra talglyset slet ut øynene hans, og han kunne kjenne at de hadde begynt å renne. Stadig ble det vanskeligere å skille tankene fra hverandre, de ville ikke sortere seg skikkelig. Som i en slags våken drømmetilstand fikk han følelsen av å flyte rundt i en strøm av livets erfaringer og kunnskaper. Kroppen føltes nummen og overflødig. På en underlig måte hadde hjernen koplet seg fra legemet og jobbet på egenhånd. Bilder for over netthinnen hans. Sterke farger kombinert med lysglimt. Han følte seg lett og fri og som et skip til kais heiste han ankeret og slapp fortøyningen.

Talglyset flakket svakt på nattbordet. Og med et siste lysglimt sluknet flammen og sendte en tynn søyle av røyk opp mot taket.

Det er offisielt 34 timer og 15 minutter til matteeksamen, og jeg akter å bruke hvert sekund på tall, funksjoner og bokstaver (som for øvrig burde høre hjemme alle andre steder enn i matteboken min). Brb.

Det er obligatorisk å vise sin sympati, og synes veldig mega masse synd på meg.

Dere må også synes synd på Helene, hun var syk i dag. ( Og delte unødvendige og kvalme detaljer med meg.)

Urettferdigheten svir. Som magesyre på vei opp halsen klokken fem på natten. Som en snøball med litt for mye grus og is, godt plantet i bakhodet. Som en brennmanet på innsiden av badetrusa. Som salt i et åpent sår. Som fluer og rusk i øyet. Som vissheten om at nitti prosent av førsteklasse på Skien videregående har langhelg, mens jeg er trukket ut til eksamen og må følgelig pugge som en gal på andregradsfunksjoner og logaritmer.

Jeg skulle så gjerne tatt balletak og knust nøttene på den kødden i udanningsdirektoratet som sto for årets eksamensuttrekning.

Nei, helt seriøst, alvorligtalt, ti kniver i hjertet og æresord: Jeg er så sliten og lei. Rundt om i hodet mitt svirrer det x?er og y?er, rørt sammen til et fantastisk sammensurium som ikke lenger gir noen mening. Enda har jeg mye igjen å øve på, og onsdagen nærmer seg med stormskritt. Jeg får vondt i magen av å tenke på det. Au.

Kan dere begripe at det går an å ha et så ubrukelig, urettferdig og rett og slett stupid system? Det at vi må ta eksamen er greit nok, det er tross alt videregående nå. Men å kun trekke ut et fåtall og la resten få en ukes fri, nei, det syns jeg er helt forkastelig. Ja, ondsinnet faktisk. Jeg må jobbe rompa av meg for og i det hele tatt ha noe som helst håp om litt fri på 17. mai. Dette gjelder selvsagt ikke bare meg, men eksamenskandidatene er i mindretall. Fåtall. Nesten mikroskopiske. Sammenliknet med de som har fri, er vi omtrent ingen. Som ti maur i en fugleflokk på ti tusen. Sjanseløse og så godt som hakkemat.

Det går i kaffe. Masse kaffe. Litervis. Og sinte satanister som hyler høyt og forteller meg hvor forferdelig alt er. Dessuten fyller jeg vegger og tak med gule post-it-lapper som skal hjelpe meg å huske, men som egentlig bare gjør meg mer forvirret.

Er det dårlig karma, straff fra høyere makter, eller rett og slett uflaks. Ikke vet jeg. For øyeblikket kjenner jeg bare den stikkende svien av pur og jævlig urettferdighet.

Paradise hotel er en pangsuksess. Det å stenge ti overkåte nordmenn inne på et hotell i Mexico, er uten tvil hemmeligheten til enorme seertall. Selvsagt er det en fordel at deltakerne har høyere innhold av silikon i puppene enn IQ, og det skader heller ikke at de seksuelle legningene strekker seg mellom alt fra bifil til nekrofil.

Jeg skal ikke lyve. Hver kveld, hvis anledningen byr seg, sitter jeg klistret til tv-skjermen mellom klokken halv ti og halv elleve.

For det er klart at hele konseptet er utrolig underholdende, det faktumet kommer man ikke utenom. Det å se fire-fem gutter fly rundt å være så seksuelt frustrerte (les. overkåte), at de omtrent jokker på det meste som rører på seg, er til å le seg i hjel av. De resterende deltakerne, som ved hver sesongåpning lover dyrt og hellig at de skal være snille piker og holde bena pent samlet, er enda festligere. Ja, jentene med blonde extensions, ballonger i puppa og kjoler der man kan se rett hjem, er fulle etter en halv rusbrus og gir ordtaket "dum og deilig" helt ny mening.

Og høydepunktene har det vært mange av. Jeg må si jeg godtet meg da en ny mannlig deltaker sjekket inn på hotellet og måtte svare på hva slags jenter han foretrakk. Han kunne opplyse at han falt for inteligense og k-k-karisma.

Enda morsommere var det da Thea forklarte oss hva det innebar å være lærer: "Det er jo fint at han er lærer. Det, eh, viser jo at han liker å lære bort, eh, ting han kan, hihi."

Eller hva med den gangen jentene fikk spørsmål fra guttene om hvilket parti Barack Obama hørte til. Er det noen som vil gjette på om demokratene ble nevnt?

Dumheten lenge leve. Sex, fyll og intriger koser vi oss med. Er det ikke fascinerende hvor engasjerte vi blir? Det raser voldsomme debatter om hvorvidt Victoria er en pill råtten merr, eller taktisk og vakker spiller. Og det at de fleste deltakerne nå rager høyt oppe på topplisten er også noe som ildner debattanter til kamp. Dette er litt mer enn jeg kan forstå. Det at folk faktisk gidder å mobilisere krefter til å krangle med hverandre om hva som foregikk borte i Mexico på et hotell for mange måneder siden, er helt bak mål etter min mening. Men for all del, jeg har akkurat skrevet et langt innlegg om programmet, så jeg bør vel egentlig passe meg litt i uttalelsene mine.

Neste uke er det slutt, så enten du er sterk motstander eller tilhenger av paradishotellet så får du snart fred. All galskap har en ende.

Det sitter en slags tomhet inne i meg, men jeg antar det er normalt etter en begravelse. Jeg er ikke den som har det tyngst i dag. Jeg er ikke den som sitter igjen med det dypeste savnet og den verste sorgen. Men mitt absolutte yndlingsmenneske har det ikke like greit i dag, og det er ille nok for meg. Ord er for fattige til å trøste i dag, ei heller leger en klem noe særlig. Smerten stikker så dypt og savnet er så alt for ekte. Jeg skulle så gjerne gjort eller sagt noe som kunne lette på sorgen, men det er umulig. I dag er alt rart, uvant og helt surrealistisk. Likevel går livet videre som om ingenting har skjedd, og selv om det virker utrettferdig er det egentlig bare realitet.

Kjære deg, jeg er så lei for det. Jeg elsker deg, verdens beste venn.

Følger du disse instruksene nøye og vel kan tonjeba.blogg.no garantere suksess. Jeg gir deg herved syv effektive selvmordsmetoder med enkelt og tilgjengelig matteutstyr.

*Kvelning ved hjelp av kalkulator.
Her er det en fordel å bruke en mellomstor kalkulator, gjerne med store gummiknotter. Legg kalkulatoren i høyrehånd, før hånden mot munnen og trykk objektet godt ned i halsen. Det er viktig å trykke hardt nok i og med at denne metoden ikke går særlig stille for seg, og klassekamerater og eventuelt læreren kan bli mistenksomme.

*Pulsårekutt medført av passer.
I dette tilfellet er finmotorikken ikke det minste betydningsfullt. Du tar ganske enkelt passerens skarpe ende og stikker hardt mot de punktene på kroppen du mener de vitale organene befinner seg. Selv den største idiot får til dette, metoden er vanntett.

*Kanon ved linjal.
Denne metoden krever en viss finjustering og passer for de tålmodige. Bøy linjalen godt bakover, legg en tyngre gjenstand på linjalens ende (blyantspisser egner seg ypperlig), og slipp linjalen slik at din improviserte kanonkule treffer midt mellom øynene. Du vil oppleve å trenge en del forsøk og trening før denne metoden sitter skikkelig.

*Forgiftning ved viskelær.
Her kreves en heller stor mengde med viskelær, men metoden er likevel effektiv. Spis simpelthen så mange viskelær du bare klarer, virkningen vil inntreffe etter en time/halvannen.

*Hjernesvikt medført av pult.
Dunk hodet kraftig mot pulten uavbrutt til det svartner for deg. Kan umulig gå galt med mindre tentamensvakten eller andre bryter inn.

*Blyforgiftning av blyant.
Denne metoden krever en viss forberedelse, kortbukser er nemlig en nødvendighet. Stikk to til tre spisse blyanter inn i låret. Spissen må minst fire centimeter inn i muskelen og vris rundt. Passer godt for de med høy smerteterskel.

*Henging ved hjelp av skoleransel.
Metoden krever at du handler raskt. I løpet av få sekunder må du komme deg opp i stående stilling på pulten. Kast så sekken over prosjektoren i taket, sørg for å ha en stropp hengende ned. Deretter er det bare å la seg dingle. Krever selvsagt en krok eller innrettning i taket i det aktuelle klasserommet.

Kjære medelever, ha en hyggelig mattetentamen i morgen.

Hei til dere som ikke leser dette. Jeg er lei for at det har blitt lite blogging og håper jeg ikke har forårsaket hverken selvmordsforsøk, gikt eller sure oppstøt. Som de utmerkede menneskene dere er, så skjønner dere sikkert at jeg har hatt vannvittig mye å gjøre (ja, vannvittig, jeg har tatt meg vann over hodet). Jeg drukner i skolearbeid, og svømmer som en gal mot strømmen av forpliktelser. Ingen ser ut til å kaste ut en livbøye til meg og som den stolte kapteinen jeg er, har jeg de siste dagene gått ned med skuta. Følelsen av å ikke rekke noen ting, men samtidig måtte rekke alt, er nær følelsen av å bli holdt under vann. Sykloner, haiangrep og malstrømmer bygger seg opp i horisonten og jeg har ikke annet valg enn å sette seil i motvind.

Dette ble et svært vannete innlegg, og jeg håper alle har fattet poenget. Leser dere mellom linjene, så vil dere nok forstå at bloggingen blir heller dårlig fremover, men jeg kommer sterkt tilbake. PLUTSELIG!
Forgotten mah face?

Etter en snau uke avkuttet fra sivilisasjonen og alt den bringer med seg, var det deilig å komme hjem. De to siste dagene har jeg satt alt inn på å bruke mest mulig varmtvann, la tv'en stå og dure tjuefire timer i døgnet og ellers hatt et høyere strømforbruk enn hele Tokyo by på kveldstid. Det var ingen overraskelse at det hadde vært svært liten aktivitet her inne på bloggen mens jeg lekte huleboer i villmarka, men bloggverdenen har langt i fra stått stille disse påskedagene. Selvsagt måtte jeg inn på blogg.no og oppdatere meg på topplisten, og fant fort ut hva våre alles superstjerner har bedrevet den siste tiden med. Enten du lever i din egen lille boble, er fanatisk motstander av topplisten, eller at dette rett og slett bryr deg midt i rævva: Jeg føler at en oppsummering er på sin plass.

* Stakkars Voe har ikke hatt mye å gjøre i påsken. Man skulle tro at en ferie var det jenta trengte for å roe seg litt ned, men det ser slett ikke slik ut. Enten det er brødskivespising, bilkjøring, lekselesning eller busepilling, så skal det dokumenteres, fotograferes og publiseres.

* Hos Ulrikke er det heller ikke store forandringene. Som vanlig handler hun for tusenvis av kroner, redder verden, sveiser på metervis med extensions, og redder verden litt mer. Godt å få litt perspektiv på tingene, eller hva frøken Lund?

* Julianyl prøver halvhjertet å overbevise leserne sine om at hun har et liv utenom bloggen. Diverse tafatte forsøk lykkes ikke noe særlig. Men hun tar virkelig tak i tingene altså, boikotter bloggen i EN HEL DAG fordi hun har så teite lesere. Stakkars Julia, hjertet mitt blør i sympati.

* Vår kjære Lars Tangen sidestiller nok universets gåtefulle mysterier med det faktum at han raser nedover på topplisten. Å være eller ikke være en toppblogger, det er spørsmålet.

* Av årsaker som er meg hinsides, så har det dukket opp en rekke blogger fra Paradise hotell deltakere på the wall of fame. Det er tydelig at du kan skrive som en multihandikappet same med grytekluter på hendene og sterke synsproblemer, så lenge du driter deg ut hver kveld foran hele Norge så er du interessant.

* Og sånn summa summarum: Fotballfrue, Livingdoll og Thegigant er fortsatt like ekle å se på, Annais forsøker så godt hun kan å holde tritt med Voe, og mammabloggen til Silje presterer å kalle seg milf.

Som min gode venninne Henriette så fint sa det; Topplisten er en næringskjede.
Og det har sannelig ikke skjedd store endringer i dyreriket siden sist tirsdag, det er i hvert fall sikkert.

Planen var egentlig å dele mine meninger om Paradise hotell, solarium, norske ordtak og skjønnhetskonkurranser for seksåringer med dere, men påsken har ikke akkurat bydd på avslapping. Tre av fire dager har jeg jobbet, og bloggmotivasjonen har ikke bare vært liten, den har også vært umulig å fremkalle. Morgendagen bringer syv nye timer bak ferskvaredisken på Meny, og deretter venter påskefjellet. I og med at familien min sverger til god gammeldags hyttekos, uten sivilisasjonens nyteknologiske innblanding og bekvemmeligheter, er hytta latterlig primitiv. Med andre ord; jeg blir uten internett i seks dager. You heard me, i hele seks dager skal jeg holdes avsperret fra byens blinkede neonlys, lenket i moder naturs kraft. Men misforstå meg rett, jeg setter virkelig pris på nyoppkjørte skiløyper, strålende sol, kvikklunsj og appelsin, men med seks dager til fjells er jeg redd jeg vil drukne i påskekos.

Så med mindre jeg tar en overdose appelsinsjokolade, blir spist av en bjørn eller glemmer å grave meg ned i tide, så blogges vi forhåpentligvis på tirsdag. Og som tidligere nevnt, jeg har mange godbiter fremover som jeg nesten ikke kan vente med å sette tennene i.

Og før jeg glemmer det, er det flere som begynner å bli litt kvalme av hvor kommersiell påsken har blitt? Jeg skal ikke lekse opp om Jesus korsfestelse og selvoppofring, men er det ikke irriterende hvor påskete alt plutselig er, flere måneder før palmesøndag og fellesferie? Påskeegg, påskesjokolade, påskekaffe, påskepotetgull, påskelam, påskepølser, påskeshampo, påskeappelsin, påskebanan, påskeagurk. Jeg mener, det er åpenbart at menneskerasen går inn i en spesielt primitiv transe like før påsketider, og dette utnytter selvsagt butikkene seg av. Prinsippet er enkelt: Sett ordet "påske" foran omtrent hvilke dagligvarer du måte ønske, og folk handler som aldri før.

- Mamma, kan vi kjøpe pizza?

- Nei, vennen, det skal vi ikke ha nå.

- Men det er jo påskepizza jo...

- Åh, daså, ta fire stykker da.

Noe annet som er ganske faretruende, er hvordan sjokoladefabrikantene ser ut til å stadig komme på nye, kvalmefrembringende godterikombinasjoner, som alle skal assosieres opp mot påske. Vi har selvsagt kvikklunsj og sjokoladeegg, men også kyllingskumgummi og appelsinlakris. Det skulle ikke forundre meg om Nidar virkelig slår på stortromma og masseproduserer eggformet kvikklunsj med essens av appelsin. Den ideen burde jeg vel nesten ta patent på.

Så la dere ikke vippe av pinnen av kjøpehysteriet, ha masse påskegøy og legg på dere intet mindre enn fem kilo.

1. Trent eller ikke, det er bare pingler som ikke legger ut på langtur.
2. Meld aldri fra hvor du går, er du feig eller?
3. Bry deg fint lite om vær og værmelding, skal du ikke kjenne at du er ute kunne du holdt deg inne.
4. Ryggsekk og utstyr er for pyser, naturen gir deg det du trenger.
5. Lytt for all del ikke til erfarne fjellfolk. De er bare ute etter skryt, og du er uansett suveren. 
6. Kart og kompass legger du igjen på hytta, nordstjernen og mose på trærne er din veiledning.
7. Gå alltid alene, ellers vil du aldri oppleve fjellets ro.
8. Dra aldri hjem før du ankommer bestemmelsesstedet, det er stor skam å snu.
9. Ikke spar på noe, bruk alt du har av krefter, og å grave seg ned er for småunger.

Den siste tiden har jeg merket meg at jeg har store problemer med å lukke munnen, og la vær å ytre min mening, når jeg kommer inn i rom med pågående disputter. Jeg kan med hånden på hjertet si at det faktisk gjør fysisk vondt mange ganger, å la vær og konfrontere mennesker som kommer med utsagn jeg er fullstendig uenig i. Men jeg har funnet meg en teknikk; om jeg sitter i klasserommet og overhører en diskusjon jeg så gjerne skulle tatt del i, men vet at jeg bare ender med å bli så sint at jeg nesten gråter, sitter jeg bare helt stille. Når jeg hører argumentene, som for meg er hinsides all fornuft, spenner jeg bare musklene i kroppen og leer ikke en finger. Selv om ordene fortsatt treffer meg som piskeslag, og jeg føler meg mer misstilpasset enn en pingvin i Sahara, så overvinner jeg fristelsen til å slå tilbake. Tro meg, det fungerer ypperlig.

Det er verken høflig, sunt eller særlig sjarmerende å alltid måtte rope ut meningene sine om alt fra mauroppdrett til legalisering av rakettbygging i bakhagen. Men merk dere ordleggingen min. Jeg sier ikke at det er galt å ha sterke meninger, jeg sier bare at det ikke alltid er nødvendig å prakke dem på alt med puls og hørsel.

Egentlig er jeg veldig glad jeg har denne bloggen, det er jo et utmerket ytringsmedium. Jeg har et vanvittig eksponeringsbehov, det skal jeg ikke legge skjul på. Men i stedet for å alltid være den som roper høyest, kan jeg heller være den som skriver kraftigst. For ord kan skrike, tro meg, de kan brette seg ut av skjermen din og hyle. Og om du som leser dumper innom tonjeba.blogg.no, så håper jeg du får bakoversveis. Jeg håper du nærmest holder deg for ørene, og kjenner du blir vanvittig engasjert. Jeg håper jeg rører noe i deg, og fremkaller følelser. Ikke nødvendigvis sinne, men kanskje overraskelse, glede og engasjement. Jeg håper du føler at du har lest noe nytt, noe annerledes, og slipper unna svart-H&M-tighst-og-hvit-topp+uggs-outfits.

Og for å avslutte med en liten tilståelse; en gang i blant er det forferdelig morsomt å provosere.

God søndag ettermiddag.

Kjære lesere, la oss snakke om hvor irriterende det andre kjønn er. For det er jo bare å innse det, de maskuline organismene under fellesbetegnelsen gutter eller menn, har en tendens til å gå hvem som helst på nervene. Vi kan vel ikke putte under en stol at samfunnet hadde fungert mye bedre med kun oss kvinner til stedet. Riktignok kommer vi jo ikke utenom den lille kjedelige detalj at vi trenger det mannlige kjønn for å reprodusere oss, men vi kunne vel fått til noen ordninger. Med et regime kun bestående av kvinner, måtte vi jo hatt noen til å ta seg av uviktige saker som husarbeid, barnepass og matlaging. Det mannlige kjønn ville passet ypperlig til disse oppgavene, og samfunnet ville fungert betraktelig bedre med oss kvinner i teten. Jo, jeg tror så absolutt at jeg skal innføre en rekke reformer angående dette, når jeg om tjue år har erobret verdensherredømme.

En gang inn i fremtiden kommer vi til å ha god nok teknologi til å påvise en rekke genfeil hos menn, og da kan vi endelig trekke konklusjoner vi egentlig lenge har vært klar over: Ineffektivitet, mangelen på å gjøre to ting på en gang, et kall mot svette joggesko og gressmatter, og generell inkompetanse, er kromosonfeil som hyppigst forekommer på Y-kromosomet. Problemet med disse mannesykdommene, som vi med fremtidens teknologi endelig kan påvise, er at det ikke finnes noen kur. Uansett hvor langt vi kommer innen medisinskforskning vil vi aldri kunne behandle slike alvorlige handikapp, de er rett og slett bare født sånn. Naturen har skapt kvinne og mann forskjellig, og det er helt naturlig at et kjønn må være underlegent. Så kjære medsøstre, tenk dere om før dere er munnrappe, de macho stakkarene kan jo faktisk ikke noe for det.

Menn tabber seg stadig ut, og det til de grader. Tror dere meg ikke, så er det bare å sjekke historiebøkene, de er fulle av idiotiske menn. Adolf Hitler, Josef Stalin, Mao Zedong, Osama Bin Laden, George Bush, Saddam Hussein, Tiger Woods, Aleksander Rybak, Bjørn Einar Romøren.

Jo da, de er i helt ulik skala og omfang, men å dumme seg ut, det kan de.

Hvis noen føler seg støtt av dette innlegget, må det legges til at det skrives i en svært premenstruell preget stund. Ta meg med en klype salt.

I dag har den fantastiske mammaen min bursdag, så dagen har vært sterkt preget av kake, sang og mer kake.

Jeg vet ikke om jeg forteller henne ofte nok hvor glad jeg er i henne. Vi har det så utrolig morsomt sammen, jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har stått tvikroket av latter på kjøkkenet. Ingen mor kan måle seg med min, hun er fantastisk.

Er det en ting mamma har lært meg, så er det å tenke på ting du elsker når du er redd eller lei deg.

Jeg elsker når mamma kaller meg "vennen min".

Jeg elsker når pappa sier at han er stolt av meg.

Jeg elsker å susse på lillebroren min, enda så sur han blir.

Jeg elsker å få store bjørneklemmer av Helene.

Jeg elsker å spise is og gråte med gode venner.

Jeg elsker kicket en 6'er gir.

Kjære mamma, takk for at du er deg og at du er verdens beste. Gratulerer så mye med dagen.

Med mindre du har levd i en hule den siste tiden, har du sikkert fått med deg at Didrik Solli Tangen vant Melodi Grand Prix, og skal representere Norge i Eurovision Song Contest. Nå skal ikke jeg halshugge deg om du foretrekker å kle deg i dyreskinn og rope Hakuna Matata, men dette burde du ha fått med deg.

Jeg var en av de mange som krysset både fingre og tær for at vi måtte få en litt mindre irriterende vinner enn fjorårets fjompenisse. Vel, han spiller verken fiolin eller har tunga unaturlig mye utenfor munnen, men om han er noe særlig bedre enn Rybaken vår, er jeg ikke helt sikker på. Faktisk finnes det en hel masse likhetstrekk mellom våre to sangfugler, kanskje flere enn de fleste er klar over.

* "Attraktive" menn med brunt, out of bed hår.

* Hærskare av fans som er unge nok til å være deres barnebarn.

* Det er definitivt en fiolin med i bildet, nyligst opp til flere.

* Irriterende, ostete sang.

* Store problemer med å si noe vettug i media.

* Jeg liker ingen av dem. Punktum.

Men siden han irriterer meg så kraftig, måtte jeg i kjent stil skrive et lite innlegg om saken. Og mine damer og herrer, etter å ha kikket nærmere på sangteksten My heart is yours, må jeg si jeg ble sjokkert. Tonjeba.blogg.no kan som første i verden avsløre Grand Prix hitens mørke innhold. Er du en sart sjel anbefaler jeg å flytte musepekeren opp mot krysset i hjørnet, dette er sterk kost.

For det første; er mannen mentalt forstyrret? Han kan da ikke oppriktig tro at han er forelsket i en solnedgang? Dessuten fremgår det tydelig at Hr. Solli lider av sterk paranoia, han later opplagt til å tro at denne "personen" konstant befinner seg rundt ham.

Og det er nettopp her det hele begynner å bli riktig skremmende. Her truer han ikke bare med evig forfølgelse, han hinter også direkte til sin egen erigerte penis. Altså både stalker-tilbøyeligheter og seksuell trakassering

Å fydda, her kommer grovisene som perler på en snor. Didrik gir seg jammen ikke!

Her får vi bekreftet det jeg hadde mistanke om tidligere i sangen. Ikke bare er han pervers, han forfølger denne stakkars solned.. JENTA døgnet rundt. Han later også til å tro han er gud, men sannsynligheten er vel større for at han sitter i toppen av et tre utenfor jentas soveromsvindu.

Og hele elendigheten gjentar seg to ganger. Mye tyder på at Solli Tangen nærmer seg et seksuelt klimaks mot slutten av sangen, og en unødvendig lang og høy tone som avslutning, kan bekrefte dette.

Tilleggsinformasjon til dem som måtte finne det for godt å klage: Ja, jeg er fullstendig klar over at det er heart, og ikke hard. Men inntil lillegutt tar seg et engelskkurs og lærer seg verri gudd inglish, så skal jeg ha det litt artig. Alt for en lysere hverdag vet dere.

Det å sitte og tenke kan være vondt. Svært vondt. Det kan hun både bekrefte og fortelle meget om. Ned til den minste detalj kan hun skildre den vemmelige følelsen hennes utrolige utsikt frembringer.

Det å stadig falle tilbake, driver henne til vanvidd. Hun blir ukonsentrert og mister fokus, noe hun så absolutt ikke har tid til. Livet hennes skal ikke kontrolleres av tanken på et ødelagt minne, hun verken kan eller vil tillate det. Likevel er det slik det er, virkeligheten er så langt fra normal som den kan få blitt.

Det å ønske seg noe uoppnåelig er dumt. Ganske naivt er det også, for ikke å nevne patetisk og ynkelig. Hun vet hun bør la det være, hun vet hun burde stanse mens leken er god. Men går det an å slutte å spille hvis leken aldri har vært i nærheten av bra? Det virker usannsynlig, men nå unnskylder hun seg bare, rettferdiggjør dumhetene sine.

Det å vite at det ikke er hennes skyld gjør ikke saken noe bedre. Til stadighet blir hun fortalt at han er bortkastet, at hun må glemme og heller bare tenke på andre ting. Men dette blir ubetydelige små stemmer når hun vender hodet opp og ser. Som et sus av varm sommervind forsvinner de gode rådene, blir borte mellom trærne, og hun ser bare det vakre tjernet midt i skogen. Glitrende i sollyset og reflektert av den oseanblå himmelen. Forlokkende og svalt, vanskelig å motstå.

Hun dukket for sent. Hun åpnet ikke øynene. Hun lot virkeligheten treffe henne som en hard vegg av realitet.

Du trenger:

1 kopp forsovelse

2 dl dårlig hårdag

600 g håpløst skolestyre

1/5 ts jobb etter skolen

4 ss lekser

Fremgangsmåte:

Bland alle ingrediensene godt sammen, vått som tørt. Ikke spar på noe, tilsett gjerne en ekstra dl med dårlig hårdag. Kna deigen til konsistensen er seig og ekkel. Heving kan du bare glemme, det er det ikke tid til. Hell blandingen over i en form og la det hele brenne i ovnen på 600 grader celsius i 7 timer.

Kjære Helene. Tusen takk for at du reddet dagen min fra å ende i nervøst sammenbrudd.

Endelig har min allerbestevenn kommet hjem fra andre siden av verden. Jeg har virkelig savnet henne, hver eneste dag. Og det er sant som du sier søta, vi er mer sammen enn vi er med familien. Humøret mitt var kullsvart etter siste skoletime i dag, men i det øyeblikket jeg kom inn i huset til fam. Johansen, lysnet det betraktelig. Du er verdens beste venn, Helene, uten tvil. Jeg elsker deg!

En nydelig ettermiddag

Du trenger:

1 kopp Helene

2 dl Helene

600 g Helene

1/5 ts Helene

4 ss Helene

Fremgangsmåte:

Bland alle ingrediensene. For et bra resultat, klem og prat så mye som overhodet mulig med deigen.

Kjære kvinner, ladies, madames.

La oss i dag feire at vi er sterke, uavhengige kvinner. La oss i dag rope høyt hurra for de flotte, selvstendige jentene vi er. Denne dagen har siden begynnelsen av forrige århundre, vært et symbol på kvinners kraft og betydning i samfunnet. Så la i dag være dagen du ser deg i speilet og føler deg flott, ressurssterk og fullverdig. Du er unik, du er ustoppelig. Ingen skal noensinne fortelle deg hva du ikke kan utrette. Verden trenger kvinner som deg, du kan bidra med masse. Ditt potensial er overveldende, og dine evner når ingen grenser. Ikke la andre trykke deg ned, ikke la ord knuse deg.

Du kan som kvinne bidra med så utrolig mye, du er en ressurs for verden rundt deg. Tvil aldri på din intelligens og din evne til å utrette storverk. Du kan elske, du kan hate, du er fullkommen akkurat som du er.

La verken media eller menneskene rundt deg fortelle deg om kroppsideal eller karrieremuligheter. Uansett hva, du er alltid vakker, strålende og sexy. Ingen skal holde deg tilbake, du når akkurat så langt du vil. Drømmene dine er ikke uoppnåelige, du er genial!

Glem aldri hvor bra du er. Når du gråter, skal du huske din vanvittige sjarm. Når du ligger og vrir deg i sengen, skal du tenke på hvor mye du har å gi. Når du hører stygge ord, skal du løfte hodet og heve deg over hver eneste smålige kommentar. Du kan, du vil og du skal. Verden ligger og venter på deg, du er en erobrer.

Og med disse ordene vil jeg bare ønske dere en fantastisk dag, åttende mars, kvinnedagen. Du er den du er, du er praktfull.

Jeg er rett og slett helt satt ut. I skrivende stund har jeg virkelig smerter i magen, dette er et av de drøyeste slagene for likestillingen i Norge jeg har hørt på lenge.

Onsdag tredje mars skulle Anette Sagen ta jomfruhoppet i Holmenkollen, flertallet på denne beslutningen var overveldende. Og vi kunne vel ikke fått en bedre førstehopper. Ikke bare er hun en ypperlig idrettskvinne, hun er også en forkjemper for likestilling og et ideal for mange unge som våger å utfordre utgåtte holdninger innen idretten og ellers i samfunnet. Dette hoppet ville betydd alt for, ikke bare norsk, men også internasjonal skihopp for kvinner. En idrettsgren som så lenge har vært dominert av menn, både utøvende og ledende, skulle endelig ta et skritt på likestillingensvei.

Slik skulle det ikke gå. De mannsjåvinistiske idiotene som har monopol på Kollen, kunne selvsagt ikke godta at en kvinne skulle få første hoppet. Nei, det kunne man virkelig ikke godta. Og som små gutter i mørket på epleslag, snek Romøren og elleve andre arrogante pusslinger seg til å frarøve Anette Sagen æren i går kveld.

Kjære Bjørn Einar Romøren. Er du stolt av deg selv? Var det verdt det? Du har brakt skam over deg selv, klubben din og egentlig hele Norge. Håper du har det godt, du fremstår som en hjernedød gås.

Det er neimen ikke rart at norsk skihopping står på stedet hvil når det gjelder fremgang og utvikling. For det står alltid noen bak, bakMENN. Det er ikke bare hoppere og trenere, lederne for denne idretten har flere fingre med i spillet enn de burde. Og særlig når disse lederne består av gamle, nedstøvede menn med holdninger som ikke ligner noen ting.

Romøren er utøver under klubben Kollenhopp, hvor Roar Gaustad er leder. Han uttalte 18.februar at Anette Sagen ikke burde være først utfor, og samtidig la han til at Romøren var et innlysnende valg.

Kjære lesere. Jeg vet ikke hvor intelligente dere er, og i den tro at dere ikke kan legge to og to sammen, skal jeg forklare det for dere. Dette er en smålig, arrogant og desperat sammensvergelse fra lederne i Kollenhopp. Hun måtte for en hver pris ikke være først, og i en prøvehoppersforkledning, satte Romøren denne planen ut i virke.Det er like farlig for Romøren som for Sagen å hoppe først. At det er uforsvarlig å sende henne ut uten prøvehopping først er på godt norsk bullshitt.

Og kom ikke her og si at Romøren ikke er ansvarlig for dette, at det kun er styrets feil. Han har da en egen fri vilje, han er en voksen mann for guds skyld! Dette skapte store reaksjoner, og det visste han. Etter å ha dummet seg så kraftig ut i OL burde han holdt en lav profil og vært ydmyk. I stedet presterer han å frarøve Anette noe hun aldri vil få igjen. Men dette viser jo hvilken hoven, usjarmerende snik han egentlig er. I dag mistet jeg all respekt for ham, jeg ble helt kvalm da jeg hørte om hoppet hans.

Bjørn Einar Romøren skulle skamme seg, og er han noe til mann bør han legge opp som skihopper. Dette er rett og slett helt forkastelig. Jeg håper dette var hans siste hopp med flagget på brystet. Og når det gjelder styret i Kollenhopp så kan hele gjengen gå av. Slik respektløshet vil vi ikke ha noe av her til lands, og disse kvinnediskriminerende holdningene hører ikke hjemme noen steder. Kanskje bortsett fra på et eldresenter, og her bør varslelampen blinke for Gaustad om at det er påtide og pensjonere seg.

Edit: Men hva er det jeg ser. Overskriften på VGnett: BJØRN EINAR ER VELDIG LEI SEG.

Næmmen, Bjørn, er du lei deg? Det var enda godt, det rettferdiggjør jo alt. Alle sammen, han er veldig lei seg. Dakar.

Det hele begynte da jeg spiste fire sjokoladeboller på sengen, kun minutter etter at jeg hadde våknet. Jeg visste det allerede da. I det øyeblikket jeg dro vraket av en kropp ut av sengen og strakk meg etter fjernkontrollen, var det gjort. Alle dagens gjøremål kunne bare strykes rett fra søndag-før-første-skoledag-etter-ferien-bør-brukes-til-skolearbeid-og-slikt-listen min. Søndag er Søndag, og ja, jeg lar ukens siste dag ha stor forbokstav. I dag er alt lov!

Etter den horrible (men grunnet Søndagsreglementet, like fullt legale) frokosten min, sto jeg opp og gjorde klar frokost nummer to. Deretter var det kun en ting å gjøre. Utrustet med verdenshistoriens største tekopp slo jeg meg ned foran mirakelkassen og gjorde meg klar for fire timer med Cougar Town. Simpel humor, dustete budskap, enkel historie og middelmådige skuespillprestasjoner. Perfekt Søndagsunderholdning.

Hvor ble det av planen om å jogge, lese naturfag og vaske badet? Den forsvant i latskapens sluk. Og vet dere hva? Det føles flott. Jeg har hatt en hel dag for meg selv, jeg har ikke pratet med en kjeft, bare gjort ingenting. Det passer meg ypperlig og frister for gjentakelse.

Men selvsagt kan ikke en slik lykke vare, virkeligheten banker ikke på døren. Den slår den inn og presser seg på. Nå må jeg vaske badet, deretter skal jeg prøve meg på en løpetur og dagen skal avsluttes med en naturfagsoverdose. Er jeg "heldig" får jeg presset inn litt geografi.

Hva kan jeg si? Det var gøy så lenge det varte.

Auda, det er jo femmil nå! Jeg utsetter plikter og kjedsommelighetene litt lenger...

Ok, dårlig dag. Her er dagens irritere-seg-villt-over-liste:

Jeg får fysisk vondt hver gang jeg passerer en liten fjortissfaen på gata med slaskete joggebukse, den kuleste jakka fra WOW og så mye brunkrem at hele trynet ligner en oransje nødlykt. Seriøst, hadde de jentene farget håret grønt hadde de sett ut som vandrende gulrøtter.

Nummer to på dagens liste er folk som forventer at alt blir gjort for dem. Gratispassasjerene. Du finner dem overalt i samfunnet, late og ufordragelige. Dette er snylterne som alltid lar andre gjøre jobben, og blir klin gærne når noe ikke blir gjort eller ikke går deres vei. Makan!

Gutter med følelsesregister som omtrent fyller en teskje får jeg rett i vranghalsen. Her skal vi være så macho, og muskler, og jern, og fotball og roping, og banning, og ut i skogen og sloss med sabeltanntigre og mammuter. Når noe alvorlig eller trist skjer er det lov å være lei seg, dessuten er det ingen som kastrerer deg bare fordi du feller en tåre under Titanic.

Overdrevent positive mennesker er falske. Det går bare ikke an å være så glad og ja-tenkende hele tiden. Det er fysisk umulig. Særlig om morgenen er det spesielt kvalmt med positivitet, og uheldigvis for meg lider broren min av overdreven morgenmunterhet. Når han kommer syngende inn på rommet mitt 06.55 med et smørblidt uttrykk, får jeg mest lyst til å legge hendene rundt den lille halsen og kaldkvele han på stedet.

Men de dagene jeg hopper rundt som en kanin på lykkepiller vil jeg helst låse alle negative personer inne i et rom med Siv Jensen og et øredøvende danseband.
Egentlig en ond sirkel det der, det beste hadde nok vært om alle bare fulgte meg og mitt humør.

Så ekkelt det er med rosa. Så ekkelt det er med roser, spesielt de røde. Så ekkelt det er med små kort med ostete budskap. Så ekkelt det er med sussing, kosing, middag med stearinlys og romantiske komedier. For en ekkel dag fjortende februar er.

Dette er dagen vårt kapitalistiske samfunn har skapt for at alle single skal minnes på at de ikke har kjæreste. Ikke bare minnes på, det ekle budskapet skal trøkkes så langt som mulig ned halsen til du ikke får puste. Du knuses under vekten av Iloveyou-bamser og hjerte puter. Jeg blir fullstendig gal. Flere uker i forveien forteller handelsstanden deg at alle hjerters dag nærmer seg, og du er pent nødt til å kjøpe noe klissete til din kjære.

Det at vi aper etter alt amerikanerne finner på er helt idiotisk. Slike såkalte "merkedager" er et pengesluk uten like, og den verste av dem alle er valentinsdagen.

Kan ikke folk bare forstå det? Valentins dagen er et kommersielt dritt konsept.

Til morgenen i dag ga jeg meg selv frokost på sengen, tegnet et par kort med dødninghoder og sendte av gårde et dusin buketter med visne blomster. Ah, gledelig valentinsdag alle sammen.

Nå ser han på meg igjen. Ser på meg med de kalde, hånlige øynene. 'Hopp' sier de, og med en slags usynlig kraft dytter og driver de meg videre. Hva slags følelse er det å bli sett, men samtidig ikke bli lagt merke til i det hele tatt? Jeg vet ikke. Jeg ser bare øynene hans, og de ser på meg. Men ham, nei ham ser meg ikke. Noen ganger vil jeg bare legge meg ned, krølle meg sammen som en gammel avis og aldri åpne øynene igjen. Ønske som et lite barn at all smerten og redselen bare vil forsvinne i mørket.

Jeg orker ikke blikket lenger, det livløse, men likevel beregnende blikket. Uten å forstå hvordan, bærer føttene mine av gårde, inn i huset og opp på rommet. Herfra kan jeg se det. Den klare overflaten blinker i sollyset. Det minner om metall, en hard, blank og livsfarlig metallflate. Og der klatrer hun oppover, jeg kan se muskuløse lemmer som drar henne målbevist opp stigen. Jeg får en kvalmende fornemmelse i magen og en sterk trang til å slå noe. Selvsagt tar lille frøken perfekt et nydelig svalestup og bryter vannflaten i en elegant bevegelse. Jeg vil ikke se mer. Knærne svikter under meg og jeg glir sakte ned på parketten. Med hendene rundt knærne gynger jeg frem og tilbake som en galning. Noe salt treffer munnviken og omgjør klumpen i magen til et blylodd.

Jeg orker ikke sitte stille lenger, orker ikke være hjemme. Det er som om veggene presser seg mot meg, kryster meg sammen og trykker tankene mine opp i fistel. De skriker i hodet mitt, som skjellsord. Jeg må ut, bort, vekk fra alt. Sakte heiser jeg meg opp, kroppen er som en melsekk og jeg er et øyeblikk usikker på om knærne vil klare å bære meg. Jeg gir meg selv et øyeblikk før jeg treffer en beslutting. I tre sprang er jeg borte ved døren, river den opp og spurter gjennom huset mot utgangsdøren. Ute i hagen kan jeg høre ham bak meg, høre ham brøle i sinne og forbitrelse av kontrolltap. Men jeg kan ikke se meg tilbake, ikke nå.

Uten å tenke fortsetter jeg å løpe, uten å legge merke til hvor det bærer. Snart kjenner jeg blodsmaken i munnen og melkesyren i bena. Ned to kvartaler, rundt en sving, over en trafikkert vei og inn i en ukjent skog. Ikke før jeg er i skjul i skyggen av de store trekronene stopper jeg. Med hendene på knærne hiver jeg etter pusten og spytter på bakken. Jeg klarer ikke sortere tankene, de bare surrer rundt i hodet mitt og roper til meg, gjenkaller vonde minner og gjør meg usikker. Uten å ense hvor det bærer tar jeg bena fatt igjen og går hurtig inn mellom trestammene. Sakte stiger pulsen, likevel må jeg bare fortsette å gå. Som om jeg prøver å legge noe bak meg, noe abstrakt og ubestemt.

Etter fem minutters hurtig gange kommer jeg frem til en lysning mellom trærne, og først nå lar jeg alt få utslipp. Som en dukke knekker jeg sammen i en slapp haug på den fuktige skogbunnen og hulker trøstesløst. Tårene renner i strie bekker ned langs kinnene mine og det er ingenting jeg kan gjøre for å stanse det. Det er som om jeg har krampe, som om det går rykninger gjennom kroppen fra et ubestemmelig sted. Hendene mine famler på bakken, finner to steiner og jeg knuger dem hard. Håndflatene er snart ømme og såre, og det pipler en liten strime blod fra der steinen graver seg inn ved langefinger neglen.

Jeg prøver å samle meg, stanse den ukontrollerte jamringen. Tårene er for lengst oppbrukt og jeg føler meg bare tom og nummen. Men slik har jeg det stadig, som om jeg går rundt i koma. Lamslått, men levende på samme tid. Det eneste jeg ønsker meg, det eneste jeg higer etter mer enn noe annet, er at han skal se meg. Nei, ikke se meg, oppdage meg. Snakke med meg med mer enn enstavelsesord. Anerkjenne meg. Om han bare kunne godta meg for den jeg er, skulle jeg aldri noensinne be om noe mer. Men denne aksepten har jeg aldri fått, heller ei vil jeg noen gang få den. Han fikk aldri den sønnen han ville ha. Ønsket om en atletisk og sterk gutt ble aldri oppfylt.

Med ett kjenner jeg et stikk i hjertet; livet hans ville ikke vært annerledes uten meg. Og enda verre; livet hans ville vært bedre uten meg. Jeg får ikke puste, halsen snører seg sammen og det er like før jeg hyperventilerer.

Det er umulig å sitte stille lenger. Uten å fatte hvordan klarer jeg å mobilisere krefter til å reise meg. For andre gang spurter jeg av gårde, det er som om jeg prøver å riste tankene ut av hodet. Men nå er det enda verre. Stemmene skriker til meg, forteller meg hvor ubrukelig, dum og svak jeg er. Plutselig bråstanser jeg da det verste av alt slår meg. Jeg er overflødig. I noen lange sekunder blir jeg bare stående, uten noen mulighet til å bevege meg. Den grusomme sannheten har brent seg fast i hjernen min. Som en sang du ikke kan få ut av hodet gjentar faktumet seg om og om igjen. Overflødig, til overs, unødvendig.

- Og nettopp der ligger svaret, mumler jeg, -nettopp der.

Det er begynt å bli mørkere nå. Skumringen kryper inn mellom trestammene og det siste lyset som siver inn mellom tretoppene skaper et uhyggelig skjær. Jeg kjenner et kaldt gufs nedover nakken og gåsehuden stritter på armene mine. Likevel er jeg ikke redd, jeg vet hva jeg må gjøre. Det unngåelige.

Men hvordan? Jeg har faktisk aldri vurdert det, mye mindre fundert over nøyaktig hvordan. Gjør det vondt? Kanskje, men fysisk smerte frykter jeg ikke. Sakte begynner en plan å formes i hodet mitt og med kraften av beslutningen begynner jeg å løpe. Men ikke som tidligere, denne gangen har jeg et roligere tempo slik at jeg kan være på utkikk. Det trenger ikke være stort, bare akkurat dypt nok. Noen få centimeter vil greie seg, mer trenger jeg ikke.

Og der ligger det. Så utrolig vakkert. Litt tåke ligger som et slør på overflaten og gir et slags trollsk inntrykk. Jeg går mot det, men sakte nå. Føler på hvert skritt, hvert åndedrag, hvert hjerteslag. Rolig faller jeg på kne og stirrer ned på speilbildet mitt. En blek gutt tidlig i tenårene ser tilbake. Kinnene er innsunket og under de blodskutte øynene er det store, blå ringer. Jeg flytter blikket oppover, løfter meg opp i halvsittende stilling og strekker armene ut som om i omfavnelse. Uten en eneste tanke slipper jeg overkroppen, lar den falle fremover i en eneste bevegelse.

I det jeg inhalerer den første munnfullen vann kjenner jeg ingenting annet enn ren, skjær lettelse. Det er over.

Jeg er i dårlig humør i dag. Rett og slett. Det er pisskaldt ute, mørkt og ekkelt. Alt er ekkelt og kvælmt. Rettelse, alle er ekle og kvælme. Med æ, ja. I og med at jeg er i dette blomstrende humøret tenkte jeg å dele noen irritasjonsmomenter med dere. Dette er personer som går meg på nervene, big time.

Tone Damli Aaberge er den mest talentløse, pr-kåte, smør sangeren jeg noensinne har sett eller hørt. Jeg får brekninger hver gang jeg ser henne, dette er virkelig noe av det mest håpløse Idol noensinne har gulpet opp. Det som irriterer meg mest ved henne er at hun skal framstå som den uskyldige lille jenta fra langt opp i bondeland, samtidig som det florerer toppløse bilder og Tones slanketips på nett. På alle mulige kjendistilsettinger står hun der med utringning ned på magen, tungen langt på utsiden av kjeften og sender kåte blikk til Aksel Hennie. Makan!

Så er det vår alles felespillende kronidiot. Det er bare helt fantastisk altså, han kan spille OG synge samtidig. Utrolig, imponerende, storslagent. Jeg snakker selvsagt om vår nasjonale helt, Aleksander Rybak. Å, som jeg skulle ønske jeg kunne stappe det stygge strengeinstrumentet langt opp i endetarmen hans. Jeg beklager, men han driver meg fullstendig fra vettet. En mindre ydmyk og mer overfladisk Grand Prix vinner kunne vi ikke bedt om. Og selvsagt måtte han vinne den internasjonale finalen, da fikk han jo blåst opp det allerede for store egoet sitt enda mer. Det er utenfor min fatteevne hvordan jenter kan nedverdige seg så vanvittig at de faktisk ligger med han, men dessverre er fakta slik. Rybaken ligger seg rundt i Skandinavia som en diger, overkåt Ivo Caprino dukke. Blæ, æ spyr.

På toppen av min irritasjonsliste i dag, rager Mira Craig. Jeg vet ikke om det er det ekle dragsuget av en stemme, de komplett idiotiske uttalelsene eller måten hun regelrett sniker inn ti norwenglish ord per setning. For det første: Du har ikke røyket i førti år, og er det en sexy, hes stemme du forsøker på, så misslykkes du totalt. Syng ordentlig! For det andre: Hvordan? HVORDAN er det mulig å komme med så tvers igjennom stupide uttalelser? Hvordan kan en voksen kvinne sitte og si at folk med kreft har tenkt for mye negativt? Hun kan da ikke mene alvor når hun sitter og sier at hun kan takke sin positive tankegang for sin skjønnhet, helse og flotte kropp (hennes egen mening). Jeg trodde ikke mine egne ører. For å toppe det hele må vår kjære Mira for en hver pris ikke snakke korrekt norsk. Det å gjennomføre et helt intervju uten å legge til ord som "groooowy, kidza og musicexpression lissåm" er fullstendig umulig. Men det er klart, når man er artist og så totalt blottet for musikalitet må man jo sjokkere (noe som for øvrig gjelder alle irritasjonsmomentene i dette innlegget).

Så Mira: Utrolig bra, virkelig flott! Eller som hun ville sagt det selv: Way to og Mira, alle kiiiiiiidza digga're.

Nei, jeg kjøper heller smurfehits enn Tone, Aleksander og Miras smørje.

Til informasjon så reiser jeg på hyttetur med Helene og Malin i helgen. Jeg er altså verken skutt, halshogd eller spist av marsvin selvom innleggene uteblir. Vi blogges til søndag med nye krefter.

Har du noen gang opplevd øyeblikk når du føler deg ekstra levende? Kjent de små glimtene av pur, herlig glede som får deg til å stoppe opp? Tenke at "dette er virkelig, dette er nå, dette er livet mitt"? Det trenger ikke være luksuriøst, stort eller ekstraordinært. En ferskenfarget fullmåne i kontrast mot den kullsvarte nattehimmelen, varm kakao med krem foran peisen en kald desember morgen, en 6'er på en matteprøve, et blikk, en klem, en tanke.

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som får hjertet ditt til å slå litt fortere, det er nemlig ikke det som er viktig. Viktigheten ligger i å ta vare på øyeblikket, oppleve det med hele deg og ikke stresse forbi. De gangene du føler at du bare må synge, rope, le, danse: Gjør det! Livet ditt kommer ikke i reprise, livet ditt venter ikke på deg. Det har allerede begynt, det er godt i gang og du må nyte det. Slutte å eksistere og begynne å leve.

Som en virvel av farger, lukter, lyder og bilder farer livet av gårde som et hurtigekspresstog. Du skal ikke stå igjen på stasjonen, du skal ikke klamre deg fast på utsiden, du skal ikke sitte inne i vognen og se landskapet fly forbi. Du skal sitte foran i lokomotivet, trykke på knapper, holde i spaker og styre toget. Det er deg, det er nå!

Men om seksti, sytti eller åtti år, hva da? Er det slutt, stopp, over? Det er umulig å forestille seg det, for som menneske klarer vi ikke å kjenne på følelsen av å ikke eksistere. Klarer ikke å forstå tanken. Dette er jo nettopp fordi det ikke er noen følelse, det er ikke noen tanke, det er bare tomt. Dødt. Men tanken på selve døden, og angsten, den er der. Og du kan ikke unnslippe. Den henger over deg som et svart laken, strammer seg rundt halsen din og gjør det vanskelig å puste. Når tankene mine begynner å sirkulere rundt dette evige, eksistensielle spørsmålet, vil jeg bare løpe. Løpe langt, langt vekk og få slutt på grublingen. Men du kan ikke løpe fra det, du kan ikke unngå det. Døden kommer, og den kommer raskt.

Jeg vet ikke hva som er verst. At om hundre år er jeg fullstendig borte og utslettet, eller at det er slik med alt. Det siste er nok verst. Hva om det viser seg at ingenting betyr noe som helst, hva om alt oppsto fra bitte små partikler for milliarder av år siden, bare for å utslette seg selv i en senere fremtid. Hva om du, lille deg, ikke betyr noe som helst. Du blir født, du lever, du dør, og om to hundre år er det ingen som husker deg. Får du ikke vondt i magen av det? Det gjør jeg. Jeg har ikke tall på alle de søvnløse nettene jeg har vridd meg i sengen, fanget av mine egne tanker.

Liv etter døden, hva skal man tro om det? Det virker så fjernt, så abstrakt og litt for godt til å være sant. Dessuten har jeg aldri vært særlig religiøs, så i tilfelle kommer jeg til å brenne i helvete. Hvorfor skremmer ikke det meg? Fordi jeg ikke tror, selvsagt, fordi jeg aldri har trodd. Fortids form er nok best for øyeblikket, i skrivende stund er jeg egentlig svært forvirret. Hver dag veier jeg for og i mot, diskuterer frem og tilbake med meg selv. Kan det være mulig at det finnes en Gud, og hvem har i så fall rett? Kristendommen, Islam eller kanskje Hinduismen? Uansett har millioner av mennesker blitt ført bak lyset, for noe må stemme. Enten en religion eller at det ikke er noe overhode. Uansett blir noen lurt, noen lever på en gigantisk livsløgn. Hva skal man tro? Når jeg tenker slik, blir alt forferdelig og jeg vet ikke hva som er det verste.

Når jeg tenker over det, er nok ingenting av tidligere nevnte verst. Det verste er at jeg klarer å gjøre det, i utgangspunktet positive innlegget, til et deprimerende og dramatisk rop om hjelp.

Jeg skulle gjerne vært optimist i stedet for realist.



En ting er sikkert, lykken ligger i øyeblikket.

Du svever. Du er i den syvende himmel. Fuglene kvitrer, blomstene dufter og du lever i en konstant lykkerus. Og det er da teppet faller. Du slår lille tåa i bordkanten, får en fotball i hodet, sand i øyet, salt i såret og til slutt ganger du det med ti. Han vil ikke mer. Det er slutt. Stopp. Også ligger du der.

I dagevis er du et vrak der du ligger i sengen og hører på Celine Dion. Hundrevis av kroner går med til tørkepapir og sjokolade.
Du ser ikke ut. Sporene etter tårer blir aldri borte og maskaraen ligger som en svart ettertanke i øyekroken. Du stinker. Håret ditt ligner en krysning mellom meitemark og slimål, og det oser død og fordervelse av deg. Du nekter å ta deg sammen. Sengen er din lille hule, ditt reir, din trygge havn. Ikke før venninnene dine braser inn på rommet og tvinger deg med makt, står du opp.

Men det er da det verste kommer. Det finnes ikke lenger noen mening. Poenget med alt er borte og du vil helst bare legge deg ned i en grøft. Alt er håpløst og du føler deg som en ballong luften har gått ut av. Likevel går livet videre. Det er ubegripelig. Her står du midt oppe i en virkelig krise, en forferdelig katastrofe, også later alle som om ingenting har skjedd. Du kan ikke forstå det, hvorfor handler ikke alt om deg?

Noe som er fullstendig nytteløst for andre, er å snakke med deg. Dreier ikke samtalen seg som han er du helt uinteressert. Du går solo, surfer på din egen bølge av egotripp og kjenner deg som universet sentrum. Naturkatastrofer, hungersnød og grisepandemi blir helt ubetydelig i forhold til det som foregår i livet ditt akkurat nå, og hvis verden ikke har fått det med seg enda så er det jammen på tide. Det du går igjennom er så følelsesmessig traumatisk og psykisk nedbrytende at det faktisk overrasker deg hver gang venninnene dine prøver å snakke om andre ting. Du har faktisk fått hjertet ditt knust i en million biter og følgelig bør alt sentreres rundt deg og ditt istykkerslagne organ.

Da skjer det. Når du ikke trodde tilværelsen kunne bli mørkere treffer knyttneve nummer to deg midt i trynet. Det er en annen. En ny jente. Det kan ikke være mulig, tenker du mens du river ut nok hår til tre Eli Hagen parykker. Det har ikke gått mer enn tre uker, fire dager og halvannen time, og likevel kan han begynne med en ny en.

Nå er virkelig helvete løs. Celine Dion byttes ut med Slipknot, det eneste du vil høre på nå er at en satanisk skriker i mikrofonen. Soverommet blir din hemmelige base, og du bruker timevis på å klekke ut ondskapsfulle planer mot denne nye, feminine fienden. Endelig har du fått noe konkret og sloss mot, noe som kan klores på, bites i og filleristets. Et legeme å rette sinnet mot. Du pønsker og planlegger, tenker taktikk og strategi, alt for å få denne nye jenta til å føle seg dummere enn en elefant i et glassmagasin.

Til din forskrekkelse forstår du plutselig at klimakset er nådd. Nå kan du ikke gjøre mer. De siste ukene har du vært høyt og lavt som en kenguru med et piggsvin i pungen, og nå føler du deg bare underlig tom. Kanskje det nå er på tide å kapitulere, rett og slett vifte med det hvite flagget og gi seg mens leken er god. Men når du tenker litt stort på det så var dette kanskje ikke verdens undergang allikevel. Kanskje var han ikke din fremtidige ektemann, han du skulle få tre barn med, hytte på fjellet og boliglån.

Hva nå? Du venter på noe. Sinne, sorg, kanskje galskap. Noe. Men det kommer ikke. Du bare sykner sammen som en filledukke og klarer ikke mer.
Jeg kjøper min daglige dose med kjærlighet på Rema, jeg. Det gjør mindre vondt med hull i tennene enn hull i hjertet.

Har du problemer med å omgås overdrevent positive mennesker? Syns du det er slitsomt å stadig være den som sitter og hører på hvor innmari lykkelige alle er? Hvis ja, les videre.

Det er jo som slag, slag i trynet. Jo mer vennen din forteller deg om hvor flink, hvor suksessfull, hvor bra kjærlighetslivet er, så minner det deg om hvor miserabel du selv er.

La oss først ta dette med kvalmende, forelskede par. Det skulle vært forbudt med offentlig klining. Seriøst, alle offentlige kjærtegn bør egentlig forbys og overtredelser må slås hardt ned på. Hvor kjipt tror du ikke det er for en singel person å sitte og glo på et par som er så vanvittig forelsket at de stort sett ikke gjør annet enn å kysse og grynte. Hjernene deres er så ødelagt av forelskelse at ubetydeligheter som å snakke normalt med folk blir uvesentlige og kommuniseringssenteret i hjernen går i dvalemodus. Alvorlig talt, hvor morsomt er det for meg å se på kjærester som sier så mye ostete til hverandre at man kunne blitt spysyk av mindre. Det er jo som å ta med en sixpack på et Anonyme Alkoholikere- møte. Jeg blir så frustrert!

Så er det lykke symptomet. Denne snedige formen for selvmanipulering er en sykdom som later til å smitte flere og flere. Men hvorfor rammer denne pandemien alle andre enn meg selv? Svært godt spørsmål, og svært plagsomt. Det er sikkert ingenting galt i å bli innfiltrert med denne lumske lykkebakterien, men bivirkningene kan drive alle urammede til vanvidd. Ikke nok med at de smittete skal gå rundt med et kvalmt smil om munnen tjuefire/sju, de skal for en vær pris og til en vær anledning fortelle alle om hvor utrolig bra de har det. Det er som om de vil trykke det så langt opp i trynet på deg som mulig at de har det bedre enn deg.

Nå har jeg ikke tid til å blogge mer, jeg skal helle depresjonspiller i drikkevannet til Skien. Hysj.

- Kan jeg friste med en pastill?

Er det ikke skremmende når gamle tanter kommer med dette, i prinsippet hyggelige, men ak så fryktinngytende, spørsmålet? Hva er det de egentlig prøver å oppnå. En pastill liksom. Er det snakk om en slags avføringspille tante Olga bruker hver gang hun har forstoppelse eller noe godteri hun fant bakerst i skapet datert til 1985?

Nei, jeg vil ikke ha en pastill. Et slikt frastøtende ord burde aldri vært brukt om noe så positivt ladet som godteri. Jeg kjenner håret reise seg på armene bare jeg tenker pastill, gåsehuden brer seg hver gang noen lar det motbydelige tostavelses ordet gli over leppene. PA STILL. Nei, huff, slikt makkverk er antasting av det norske språket på det groveste. Rett og slett en voldtekt av vårt morsmål. Du har noe som er vakkert, rent og intetanende og stapper inn noe skittent, ekkelt og uønsket.

Og det er selvsagt flere, en ulykke kommer sjeldent alene. Det motbydelige verbet "knerte" er helt horribel både å uttale og å skrive. Knerte. Jeg får vondt i magen, migrene, fotsopp, hva som helst. "Å knerte" burde kastes på hodet og ræva ut av Norge, Sverige tar sikkert i mot med glede.

Men spenn setebeltet fast, dere har ennå ikke hørt det verste. Det mest brutale overgrepet mot vårt vakre språk er så rått og umenneskelig at gravide, mennesker med hjertesykdommer og folk med tarmproblemer bør slutte å lese nå. Dette er nemlig ren vandalisme.

Hadde du gitt meg en kule og fortalt meg hvem som fant opp ordet snerk ville du ikke fått julekort på nærmere tjueen år. Snerk! Det skriker mot deg. Du sitter helt rolig på rommet ditt og leser, likevel hyler det ut av skjermen. Det stinker, det raper, det spyr. Det piller seg til og med i nesen. SNERK til 2244 og du har automatisk gitt fem kroner til bekjempelse av ordet snerk i Norge.

Tonje er tilbake på blogg.no etter en lengre skrivepause og hun er irritert!

Jeg er redd.

Ved nærmere etter tanke er jeg mer bekymret enn redd tror jeg. Kanskje en smule nervøs, frustrert og panisk. Mulig at jeg flyr rundt i halvsvime og opptrer lettere tankeløst. Det kan hende at jeg kaldsvetter om natten, våkner med et gisp og bruker dagene på å haste rundt med hjertet i halsen. Men jeg vil ikke si jeg er spesielt redd. Skremt, ja, men ikke redd.

Tiden er nemlig snart inne for å velge fag til neste år, og følelsen av å bli knust under tyngden av ansvaret er nokså ukomfortabel. Og kom ikke her og si at jeg overreagerer, dette er blodig alvor.

Til å begynne med tok jeg det hele med fatting og stoisk ro. Tross alt er jeg jo bare seksten og jeg kan umulig rote til så alt for mye med noen usle fagvalg. Det skulle vise seg at jeg tok skrekkelig feil.

Hver dag minner lærerne oss på det samme. Tiden er snart inne. På tide å tenke fremover. Ansvar. Utfordringer. Forpliktelser. Valget du tar nå kan ha innvirkning på hele fremtiden din, og velger du ikke riktig vil det få katastrofale følger for din yrkeskarriere. Er det rart en stakkars jente blir satt ut? Neglene mine er snart spist opp på grunn av nervøs biting på bakerste pult. Når studierektoren og rådgiveren er innom og gir oss enda mer bli-voksen-snakk, føles det som om de sitter oppå meg og gjør det umulig i puste. Jeg blir kvalt. Halsen snøres sammen med en lenke av tidspress og grusom sannhet.

For det er sant. Og snart.

Da vi fikk muligheten til å snakke med diverse faglærere om alle de nye fagene i dag, kjente jeg lettelsen skylle innover meg. Endelig slik jeg må ha det. En liste med klasserom og lærere. God tid. Orden. System. Et lite strukturert kaos.

Hvem skulle trodd at denne vandringen av opplysning skulle føre til et heseblesende maraton der du starter som forvirret og kommer i mål som skrekkslagen?

Lærerne i de samfunnsfags relaterte fagene var klare og tydelige på en ting: Uten samfunnskunnskaper, kommunikasjon og kulturviten kommer man ikke langt i livet.

Hos språklærene hadde pipa en annen låt: I en verden som blir mindre og mindre, med internasjonale samarbeid og globalisering har man ikke en sjanse uten å kunne både to og tre fremmedspråk.

Realfagslærerne derimot kom med en glødende tale om logikk, fornuft og naturlover. Skulle man bli noe i livet var eneste veien gjennom kjemi, fysikk og en solid dose matematikk.

Så kort sagt; Alle sto egentlig og skrek VELG MITT FAG! MITT FAG ER BEST! ALLE ANDRE ER TEITE! UÆÆÆÆ!

Som om det ikke var nok å måtte krongle seg igjennom jungelen av fag, nå må jeg også se på at tigrene måler hvem som har størst gap. Jeg har jo mer enn nok med å svømme over strie elver av yrkesmuligheter, nå må jeg også høre på at løvene konkurrerer om hvem som brøler høyest.

For guds skyld, kan ikke lærene samarbeide? Jeg trenger ro og orden. Jeg trenger veileding, noen som kan hjelpe meg med å finne de rette kombinasjonene.

Nå har jeg surret rundt i villrede en stund, nå må noen snart dra meg i land til en trygg havn. Om ikke det, så kan de i det minste stilne stormen.

Er det ikke for ille at to sekstenårige jenter ikke kan få svømme i fred i et offentlig basseng? Jeg blir så utrolig oppgitt og forbannet. Her er scenarioet:

Meg og Helene dro til fritidsparken for å svømme, rett og slett trene bort litt juleflesk. Bassenget er stort med mange forskjellige områder som boblebad, terapibad, bølgebasseng, vanlig basseng, stupebasseng og et basseng til å svømme lengder i. Sistnevnte er ment for å trene i og det er for øvrig delt opp i baner for å gjøre svømmingen enklere og mindre kaotisk. I dette bassenget står det fire ynkelige idioter og stirrer. Det er stort sett det de gjør. Står stille og glor.

Er det mulig?!

Hvis du ikke skal svømme eller trene så kan de stikke til et av de andre bassengene. De tar opp plass, er i veien og som om dette ikke var ille nok er de vanvittig ekle i tillegg. Med motbydelige, utstående fiskeøyne følger de svømmerne (kun de kvinnelige) med blikket. Dessuten har de digitalkamera med seg, og hele tiden gjør de patetiske forsøk på å ta bilde av hverandre mens alle ser at de egentlig tar bilde av jenter i bikini.

Hvor dumme går det egentlig an å bli?

Hvis de skal se på lettkledde damer kan de surfe på nettet. Å stå i et kommunalt basseng og sende kåte blikk etter niårige jenter er rett og slett miserabelt. De synker så dypt at jeg blir helt flau på deres vegne.

Vanligvis er det galt med personangrep, men akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre. De skjeggete gorillaene har mer hår på kroppen enn en mammut, og jeg kan formelig kjenne kvalmen stige når de vagger opp av bassenget og viser frem en imponerende ølmage.

Dette er virkelig lavmål, neste gang sier jeg i fra!

Blek, gusten hud preger det lille ansiktet. Under øynene henger blå poser så store at man skulle tro noen hadde slått deg. Kinnbena stikker opp som to fjell og dominerer hele vesenet. Du lar en benet finger stryke nedover halsen mot kragebenet, huden står stramt over knoklene. Brystene dine kunne passet en trettenåring guttekropp og ribbena ligner pianotangenter. Trekker du skuldrene godt opp, strekker deg ut i din fulle lengde og holder pusten kan du nesten ta rundt livet med hendene. Rumpe har du ikke hatt siden niendeklasse og for å avbalansere det hele går du rundt på to pinner med kneskåler og ankler. Du er vakker. Du er korrekt. Du er nesten der.

Alle kjenner denne jenta, eventuelt gutten. Hun som ikke veier mer enn førti kilo, knasker slankesjokolade og gjemmer seg under store college gensere. Syns vi det er pent? Ikke egentlig, ikke når det er en i klassen som begynner å bli sykelig undervektig. Men legger du til fargerikt undertøy, mye fjær og et par englevinger er det plutselig greit. Legger du til et par høyhæla sko, en grusom, lårkort kjole og tonnevis med sminke så er det bare kjempe fint. Mine damer og herrer, modellene som spankulerer nedover catwalken i Paris setter en standard. Dette er den ideale kroppen, slik må du se ut for å kle deg moteriktig.

Jeg syns det er helt sinnssvakt at kvinnekroppen blir fremstilt på denne måten i blader, på tv, på moteshow, overalt! Når ble det pent med en benete, lang kropp der knokler du ikke trodde engang fantes stikker ut? Det er verken elegant eller vakkert, men heller ekkelt. Dette er ikke naturlig. Kvinner ble skapt med former, lår, rumpe, hofter, bryster. Sier det ikke litt når motedesignere kler opp menn i kjoler, sminker dem og setter på en parykk kun fordi de ikke har former? Fordi de er flate foran og bak.

Da jeg googlet litt fant jeg bilder av modeller som virkelig er sjokkerende. De er så kraftig underernært at den nærmest er nifst. Hvorfor kan de ikke vise frem modeller i forskjellige størrelser slik som virkeligheten er? Det er trossalt vi, forbrukerne, som skal kjøpe disse klærne og bli inspirert. Og her er nettopp det skumleste. Når Lene på tretten ser Victoria Secrets undertøyshow så er det klart hun begynner å sammenligne. Når hun føler seg stor og voksen og leser Vogue er det klart at hun begynner å tenke. Lene går i åttendeklasse, hun er usikker, sårbar og altfor lett påvirkelig. Det er faen meg ikke rart at folk får spiseforstyrrelser!

Bør det ikke ringe noen alarmbjeller i moteindustrien når magasiner må retusjere bildene av modellene for å gjøre dem tykkere og få frem et sunnere utseende? Når kolleksjonene til designerne er så små at det må hyres inn ekstra tynne modeller, bør vi ikke forstå at dette er helt bak mål?

Selvsagt vet jeg at noen rett og slett bare er tynne uten at det er noe sykelig eller unormalt ved det. Men vær så snill, du må jo være multihandikappet og blind om du ikke ser at minst halvparten av modellene i fashionindustrien har anoreksi eller i det minste et helt sprøtt selvbilde.

Er det flere enn meg som blir skremt av dette?

I nitti minutter løper de rundt, tjueto voksne menn med IQ'en skrevet på ryggen, på vill jakt etter en liten lærkule. Som løver sloss de om ballen der den suser frem og tilbake over banen, de vil omtrent gjøre hva det skal være for å få tak i den. Skjelle hverandre ut, skalle hverandre ned og av og til også sloss med bare knyttnever. På sidelinjen står en mann, gjerne godt oppe i sekstiårene, og skriker av full hals. Hopper gjør han også. Skriker og hopper til han blir rød i ansiktet. Så må han sette seg på benken litt, men plutselig er han på bena igjen og må skrike litt mer.

 Hva er det som er så fasinerende med at en gjeng shortsbekledde menn løper rundt i en og en halv time på desperat jakt etter en sort og hvit ball?  Hvorfor sitter tusenvis av mennesker klistret til tv-skjermen når Manchester United spiller mot Liverpool? Det skjer jo omtrent ingenting i løpet av de nitti minuttene. Jeg kan godt forstå folk som vil se en håndballkamp, der skjer det jo faktisk noe. Men i en fotballkamp kan spillerne godt løpe rundt i nærmere to timer uten at noen er i nærheten av å score. Noe så vanvittig kjedelig.

Hvis det skal være en viktig kamp på kvelden, snakker ikke guttene om annet på skolen den dagen. De diskuterer frem og tilbake, er opprømte og gleder seg til det som kommer til å bli århundrets kamp. Og hver bidige gang, uten unntak, skjer det samme. Kampen går ikke som ventet og guttene blir sure og skuffet. På den måten går hele neste dag med til å klage, kjefte på hverandre og krangle.
Og noe som er utenfor min fatteevne er at selv når deres lag vinner har de allikevel en hel masse å klage på. At målet ikke var "pent" nok, at de skulle scoret flere mål og at de ikke spilte så godt som de skulle. Noe så hinsides, å klage når de allikevel har vunnet. Har de ikke annet å snakke om? Noen ganger virker det som om fotball er det eneste de klarer å tenke på. Det er faktisk ganske dumt, for på den måten fremstår de som litt mindre intelligente enn det de faktisk er. Når de oppfører seg så firkantet at fotball er det eneste de kan tenke på, så er de minst like dumme som de jentene de kaller "dumme blondiner". Det er litt merkelig, at når en jente tenker litt for mye på utseende, klær, hår og sminke blir hun kalt dum blondine og bimbo. Mens en gutt som bare tenker på fotball blir det ikke sett rart på i det hele tatt. Forskjellsbehandling kaller jeg det.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg ser på nyhetene at flere titall mennesker er blitt drept under opptøyer på en fotballkamp. Er fotball virkelig så viktig at man er villig til å dø for det? For noen tror jeg nesten det er det, fotball blir deres religion, deres livssyn, deres lyspunkt i livet. Men er det galt å sammenligne fotball med religion? Blir det som å likestille for eksempel kristendommen og et ballspill? Hvem skulle i så fall vært Gud og Jesus i fotball? Drillo? Da måtte en hel verden tilbe en mann i grønne gummistøvler. Nå er jo Drillo norsk og norsk fotball er ikke veldig utbredt, så det ville vel blitt en slags lokalreligion da. Hvis det finns noe slikt. Men hvordan ville de ti bud sett ut i fotballreligionen?

Du skal hedre din trener og lagleder.

Du skal ikke stjele noen sin fotball.

Du skal ikke slå i hjel din lagspiller, bare skalle ned din motspiller.

Du skal ikke misunne din nestes fotballbane.

Du skal ikke lyve om hvilken klubb du tilhører.

Du skal ikke ha andre guder enn Drillo.

Du skal ikke missbruke Drillos navn.

Du skal holde kampdagen hellig.

Du skal ikke lage deg noe gudebilde av Drillo.

Du skal ikke bryte med din fotballklubb.

Noe sånt ville nok vært ganske latterlig, og å kalle fotball for en religion er å sette det på spissen. Men det er ikke en vanvittig overdrivelse. Mange ser omtrent på fotballen som hellig.

Men uansett om man vil ofre seg selv for fotball eller ikke, så er det et veldig viktig spill for millioner av mennesker. Å se tjueto voksne menn løpe rundt på en gressflekk i nitti minutter kan bety veldig mye for mange. Men uansett hvor mange som lever og ånder for fotball, så kommer det til å ta lang tid før de overbeviser meg om å konvertere.